artiKleR over bibelske tema

Senregnet – endetidens vekkelse

”Den som vitner om alt dette, sier: ”Ja, jeg kommer snart.” Amen. Ja, kom, Herre Jesus! Vår Herre Jesu Kristi nåde være med dere alle! Amen.” (Åp. 22. 20-21)

Det siste løftet, den siste bønnen – de siste versene nedtegnet i Bibelen… Vers som har inspirert de kristne med håp og mot gjennom århundrer. I tider med trengsel, vanskeligheter og forfølgelser, har disse ordene blitt gjentatt blant de troende. Himmelhåpet – en trygg og sikker havn. Det har skint som et fyrlys gjennom mørke, stormfulle netter av denne verdens historie.
Før Jesus forlot disiplene Sine, uttalte Han de kjente, kjære ordene vi finner i Johannes-evangeliet:

”La ikke deres hjerte forferdes! Dere tror på Gud, tro også på Meg! I Min Fars hus er det mange rom. Hvis ikke, ville Jeg ha sagt dere det. Jeg går for å gjøre i stand et sted for dere. Når Jeg har gått bort og gjort i stand et sted for dere, skal Jeg komme igjen og ta dere til Meg. For der Jeg er, der skal også dere være.” (Joh. 14. 1-3).

Når Jesus hadde utført Sin oppgave på denne jorden, husker vi den siste samlingen med de troende på Oljeberget. De lytter til Hans siste ord – formaninger, trøst og oppmuntring. Plutselig blir Han rykket opp, og en sky skjuler Ham for deres blikk. Mens de stirrer opp mot himmelen, viser to engler seg for disiplene. De minner dem om Jesu forsikring:

”Den samme Jesus som ble tatt opp fra dere til himmelen, skal komme igjen på samme måte som dere så Ham fare opp til himmelen.” (Ap. Gj. 1. 11)

Nesten 2000 år er gått siden disse ordene ble uttalt. Hvorfor har ikke Mesteren kommet tilbake? Hvor lenge skal vi vente – er ikke ”SNART” snart der? De tegnene Jesus gir oss i Matteus-evangeliet det 24. kapitlet, oppfylles rett framfor våre øyne. Religiøse forførelser, samfunnsmessige uroligheter – krig, jordskjelv, pest, hungersnød… Menneskenes indre verdier forsvinner. Kulde og hat tar plassen for kjærlighet. Egoet og pengegriskhet dominerer til fordel for nestekjærligheten. Utakknemlighet, ulydighet mot foreldre… Listen er lang. Men vi har ingen problemer med å gjenkjenne vårt samfunn i beskrivelsen. Visst var det krig i tidligere tider, naturkatastrofer forekom, og de moralske lovene ble overtrådt – men ikke til den grad vi er vitne til i dag. Teknologien er nådd så langt at menneskeslekten med sine våpen kan utslette seg selv. Naturen er gal – vi gyser ved de høye døds-statestikkene fra de siste årenes grufulle katastrofer. De kriminale statestikkene er ikke mer håpefulle. Både hyppigheten og intensiteten av tidenes tegn, taler for at vi nærmer oss avslutningen. Venter Jesus på at tegnene skal bli mer utpreget – at det skal bli mer uutholdelig å leve her? Er ikke verden ille nok?
Jakob gir oss en billedlig framstilling av Jesu komme, som gir oss et nytt aspekt til denne spørsmålsstillingen:

”Vær derfor tålmodige, brødre, helt til Herrens gjenkomst. Se, hvordan bonden venter på jordens dyrebare grøde! Han venter tålmodig på den til den får tidligregn og senregn.” (Jak. 5. 7)

En bondemann passerer for vårt indre blikk. Han står og skuer ut over åkeren. Bøyer seg ned, og studerer kornet. Det er enda et snev av grønt, det er ikke fullstendig modent enda – han må smøre seg med tålmodighet…
Hvem er bonden et symbol på? Johannes maler en ny scene for oss – et av de guddommelige syn, som setter den neste brikken på plass:

”Og jeg så, og se, en hvit sky, og på skyen satt En som lignet Menneskesønnen. På Sitt hode hadde Han en gullkrone og i Sin hånd en skarp sigd.” (Åp. 14:1)

Menneskesønnen – det er Jesus Kristus (Joh. 5: 26-27). Det er en beskrivelse av Jesu gjenkomst vi er vitne til, der Han kommer på samme måte som Han fór opp – med himmelens skyer. Men hva har Jesus i hånden? En sigd – datidens høsteredskap. Jesus er bonden! Idet han kommer på skyen, hører vi en stemme rope:

”Sving sigden Din og høst inn, for innhøstningens time er kommet for Deg, for høsten på jorden er fullmoden.” (Åp. 14:15)

Som en kvalitets-bevisst bonde, venter Jesus på at Hans dyrebare korn skal modne. Han venter på at vi skal nå fram til –

”troens enhet og til kunnskapen om Guds Sønn, til manns modenhet, til det mål av vekst som rommer Kristi fylde, for at vi ikke lenger skulle være som små barn og bli kastet hit og dit og bli drevet omkring av enhver lærdoms vind, ved menneskers knep, ved listig kløkt i villfarelsens kunster. Men sannheten tro i kjærlighet skal vi i alle ting vokse opp til Ham som er hodet – Kristus.” (Ef. 4:13-15)

Han venter på å se Sitt bilde gjenspeilet i Sine etterfølgeres liv. Da vil Han komme for å høste.
Bildet er ved å snu seg. Det er ikke kornet som venter på bonden, men bonden som venter på kornet. Vi pleier å si at vi venter på Jesus – og det kan være sant nok. Men i virkeligheten venter Han også med tålmodig lengsel på oss. Peter beskriver dette i sitt siste brev:

”Herren er ikke sen med løftet, slik noen regner det for senhet. Men Han er tålmodig med oss, siden Han ikke vil at noen skal gå fortapt, men at alle skal komme til omvendelse.” (2. Pet. 3:9)

Jesus venter ikke på at naturkatastrofer, sult og epidemier skal tilta. Han venter ikke på at kriminaliteten skal bli mer uutholdelig, eller at det skal bryte ut en tredje verdenskrig. Han venter ikke på at religiøse forførelser skal villede flere mennesker, eller at hjertene skal bli mer egoistiske, utakknemlige og kalde. Det er ille nok. Smertelig ille. Uutholdelig ille. Det er derfor Han venter med nesten utålmodig iver på at kornet skal bli modent, slik at Han kan høste. Han venter på en generasjon som kan stå i skarp kontrast til det generelle verdensbildet, som gjenspeiler Djevelens karakter. Han venter på en generasjon som kan motbevise Anklagerens påstander om at Guds lov er urettferdig og ikke kan overholdes. En generasjon som kan åpenbare Guds hemmelighet: Kristus i dere, håpet om herligheten (Kol. 1. 27-29).
Hva vil føre til denne modningen? Vi siterer Jakob igjen: ”Han [bonden, Jesus] venter tålmodig på den [avlingen, kornet] til den får tidligregn og senregn.” (Jak. 5. 7)
Nå kommer vi til kjernen av studiet: Senregnet. Senregnet er tydeligvis en nødvendig begivenhet som må finne sted før Jesus kan komme igjen for å hente sitt folk.
Hvis vi ser på den konkrete billedlige framstillingen: Hvilken rolle spiller tidligregnet og senregnet i kornets modningsprosess? Når kornet er sådd, vil det første, tidlige regnet, trenge inn i frøet og få den første spiren til å skyte opp. Kornets liv og vekst begynner. Tidligregnet er selve grunnlaget for kornets vekst og modning. Med tanke på at regnet er et bilde på den Hellige Ånd, er det interessant å legge merke til hvordan den kristne menighet spirte. Vi minnes Jesu siste ord før Han forlot Sine etterfølgere:

”Men dere skal få kraft når Den Hellige Ånd kommer over dere. Og dere skal være vitner om Meg i Jerusalem, og i hele Judea og Samaria, og helt til jordens ende.” (Ap. Gj. 1:8)

Idet Den Hellige Ånd ble utøst på pinsefestens dag, var vi vitne til at den kristne menighet fikk kraftig vind i seilene. En vidtomspennende vekkelse fant sted, og flere tusen ble omvendt på en dag.
Hvilke forberedelser skulle til for at Herren kunne utøse Sin Ånd? Det var dager preget av hjerteransakelse og ydmykelse. Brødre og søstere ble knyttet sammen idet egoisme og selvhevdelse måtte vike plassen for ydmykhet og syndsbekjennelse. Samtidig formet det seg et sterkt ønske hos dem om å vinne andre for sannheten. Drømmen var ikke lenger fokusert ”la MEG sitte ved Din høyre hånd i Ditt rike”. De hadde en byrde for at flest mulig av dem som vandret i mørke måtte øyne håp og bli borgere av det evige riket.
Med en slik forberedelse var grunnlaget lagt for at Herren kunne øse ut tidligregnet – og resultatene var overveldende.
Vi står på terskelen til evigheten. Vi må innrømme at vi trenger en vekkelse som den første kristne menighet var vitne til. Vi har hjemlengsel, og vi ber: ”Kom, Herre Jesus!” Men samtidig innser vi at på samme måte som det trengtes en forberedelse for tidligregnet, er det også et reformarbeid som må gå forut for senregnet, som vil modne høsten og berede veien for Jesu gjenkomst.
Det er ikke vi som venter på Gud – Han er alltid klar til å øse ut av regnet sitt. Det er heller Han som venter tålmodig på oss. La oss dykke inn i de gamle profetiske Skrifter, for å se hva som hindrer velsignelsens strømmer i å falle. Husk hva Peter minner oss om: Det ble åpenbart for profetene at det ikke var seg selv, men oss de tjente med profetiene (1. Pet. 1. 12). Når vi kikker under overflater finner vi slående paralleller for vår egen tid.
5. Mos.11.13-14 er kanskje det første stedet vi treffer på uttrykket ”senregnet”. Israels folk sto på terskelen til det lovede land. De får et innblikk i herligheten de har i vente: Et land som flyter med melk og honning. Men det er en betingelse som gis for at de kan høste grøden, ja, nyte velsignelsene:

”Dersom dere virkelig lyder Mine bud, som Jeg befaler dere i dag, så dere elsker Herren deres Gud og tjener Ham av hele deres hjerte og av hele deres sjel, da skal det skje: Jeg skal gi landet deres regn i rette tid, tidligregn og senregn…”

Jesaia 30, er det neste utvalgte kapitlet vi vil hente innsikt fra m. h. t. senregnet. Israels barn måtte ta et oppgjør før Herren kunne sende dem regn for å modne såkornet. Ulykken de var vitne til, kom på grunn av ulydighet: De ønsket ikke å se seg selv i Guds øyne – de nektet å innse hvordan deres tilstand i virkeligheten var. Til profetene sa de: ”Ikke se”, ”ikke forkynn oss de rette synene. Tal smigrende ord til oss, se forførende syner!” Vi blir minnet om det trofaste vitnes ord til kristenheten i endetiden, symbolisert ved Laodikeas menighet:

”Fordi du sier: ”Jeg er rik, har fått overflod og har ikke behov for noe,” og ikke vet at du er elendig, ynkelig, fattig, blind og naken, så råder Jeg deg til å kjøpe gull av Meg, gull, renset i ild, så du kan bli rik, og hvite klær, så du kan være påkledt, så din nakenhets skam ikke skal bli avslørt, og øyensalve til å salve øynene dine med, så du kan se.” (Åp. 3. 17-18)

De må ta imot øyensalven – så de kan få åndelig klarsyn, og se sin sanne tilstand! Herren har alle krefter til rådighet, men før de kan bli til gagn for oss, må vi innse vårt behov. ”Derfor venter Herren så Han kan få være nådig mot dere… Så snart deres rop lyder, skal Han sannelig være dere nådig!” Han vil vise veien, men vi må få avgudene bort fra våre liv, før Han kan sende regn (v. 21-23)…
Neste profet – Jeremia. Han blir kalt den gråtende profeten. Han levde i en tid med nasjonalt frafall, og måtte ofte bære ’Herrens byrde’ til et stivnakket folk. I Jer. 5 møter vi på nytt uttrykket ’senreget’ (v. 24). Gud ønsker å sende tidligregn og senregn, men Israels hus spør ikke etter det. De er ikke villige til å la de endringene skje i livet sitt som gjør at Gud kan sende dem velsignelsens regn. Deres misgjerninger har skapt ulage i været – senregnet kommer ikke i rett tid. Situasjonen er så mørk at det nesten ikke finnes en sjel igjen i Jerusalem som gjør rett. ”Let på torgene der, om dere kan finne en eneste mann, om det er noen som gjør rett, noen som søker sannheten” (v. 1), sier Gud – da vil Han spare byen. Men i stedet for å søke Gud, flokker de seg sammen i Skjøgens hus (v. 7). Så tenker Jeremia: ”Jeg, jeg vil gå til de store og snakke med dem, for de må da kjenne Herrens vei, sin Guds rette dom” (v. 5)… Men han blir skuffet: ”Men selv disse har brutt åket, alle sammen. De har revet av båndene.” (v. 5) ”Profetene blir bare til vind, for Ordet er ikke i dem.” (v. 13) ”Profetene profeterer falskt, og prestene hersker etter det de selv finner på. Og Mitt folk elsker å ha det slik. Men hva vil dere gjøre når avslutningen kommer?” (v. 31), avslutter kapittelet.
Vi blar videre til Esekiels bok. Gud lover at Han skal gripe inn og sende regnskurer i rette tid – regnskurer med velsignelse (Esek. 34. 26). Men hyrdene som skulle samle flokken, har sviktet sin oppgave. De har røktet seg selv og ikke flokken (v. 2-3). De har ikke tatt seg av de svake og søkt etter de fortapte. Hans flokk er spredd utover hele den vide jord (v. 4-6). Men Gud vil selv gripe inn – Han vil ta skjeen i egen hånd, og gå og lete etter flokken. Han vil samle dem som er spredd omkring, søke de fortapte, lege de svake og ydmyke de stolte (v. 11-12; 16-17).
Hosea maler på nytt et bilde av hva som holder senregnet tilbake: Gud er fortvilet over sitt folk. Det er ingen sannhet og ingen barmhjertighet og ingen kunnskap om Gud i landet. ”Mitt folk går til grunne fordi det mangler kunnskap”, utbryter Han (Hosea 4. 6). De har sluttet å lyde Herren. De har horelivets ånd i seg – det har ført dem vill, og vin tar hjertet til fange (Hosea 4. 10-12). Likevel forsøker de å opprettholde religionens formaliteter. De søker Herren med sine brennoffer. Men Herren har trukket seg tilbake fra dem (Hosea 5. 6). ”Kom ikke til Gilgal, dra ikke opp til Bet Aven, sverg ikke og si: Så sant Herren lever!” (Hosea 4. 15) Nei, Efraim er bundet til sine avguder – la ham bare være, sier Herren (Hosea 4. 17). Gud ser det som nødvendig å ydmyke, for at de om mulig kan gå i seg selv. Og er det ikke typisk: ”I sin trengsel skal de søke Meg ivrig.” (Hosea 5. 15)
”Kom og la oss vende om til Herren! For Han har revet i stykker, men Han skal også lege oss. Han slo, men Han skal også forbinde oss. Han skal gjøre oss levende etter to dager. På den tredje dag skal Han reise oss opp, så vi skal leve for Hans åsyn (Matt. 17. 22-23; Jes 53. 5+11; Joh. 3. 16; Gal. 3. 16+26-29 Gjennom Jesus blir Hans folk samlet. Hans død gir hver troende liv – evig liv…) La oss kjenne, ja la oss jage etter å lære Herren å kjenne. Like visst som morgenrøden skal Han komme. Han kommer til oss som regnet, som senregnet som vanner jorden” (Hosea 6.1-3)…
Gjennom profeten Joel, gir Gud et kall til Israel: ”Vend om til Meg av hele deres hjerte, med faste, gråt og klage. Så flerr deres hjerte og ikke deres klær!” (Joel 2. 12-13). Gud er nådig og barmhjertig, sen til vrede og rik på miskunn (Joel 2. 13). Prestene skal gråte og be for folket (Joel 2. 17). Herren vil høre og spare sitt folk (Joel 2. 18). ”Fryd dere… og gled dere i Herren deres Gud. For Han gir dere læreren til rettferdighet, og Han skal sende regnet ned til dere, tidligregnet og senregnet…” Mektige ting vil skje idet Herren utøser Sin Ånd, som respons på en gjennomgripende reform blant Hans folk (Joel 3. 1-2).
Senregnet er etterlengtet. Vi ønsker vekkelse, Guds Ånd som virker mektig og blåser liv i religionens døde former. Vi er vitne til det samme i dag som på de gammeltestamentlige profetenes tid: Det er ikke Gud som holder velsignelsene tilbake. Herren peker på hva som hindrer det oppkvikkende senregnet:

”Deres misgjerninger har skapt ulage i dette, og deres synder har holdt det gode tilbake fra dere.” (Jer. 5. 25)

La oss som enkeltpersoner og menighet rydde bort alle hindringene – en selvvalgt gudsdyrkelse, åndelig hor – hva det enn måtte være. La oss ydmyke oss og søke Herren gjennom Hans Ord, som er levende og har forvandlende kraft. La oss følge oppfordringen fra Sakarja, og vente aktivt på velsignelsens regn:

”Be Herren om regn i senregnets tid… Han skal gi byger av regn!” (Sak. 10. 1)