artiKleR over bibelske tema
Frelseshistorien i Sakarjas bok
Den historiske rammen for profeten Sakarjas bok, gir oss bedre innsikt i budskapet han ønsker å formidle. Jerusalem og Herrens tempel har ligget i ruiner. Sakarja får i oppdrag å oppmuntre folket til å fullføre gjenopprettelsen. Profetens navn er nøye knyttet sammen med hans budskap og misjon. Sakarja betyr ”Herren husker”. Herren har ikke glemt Sitt folk, byen og tempelet som var ment å være et lys for de omliggende nasjonene. Sakarjas bok retter fokus mot gjenopprettelsen.
Det er ingen tvil om at profetiene har en videre implikasjon – de omhandler ikke bare det lokale tempelet på Sakarjas tid. Vi kan i høyeste grad assosiere oss med hans budskap. Peter utvider vårt perspektiv og opplevelse av de Gammeltestamentlige Skriftene, idet han sier:
”Om denne frelsen har profetene grundig undersøkt og gransket… Det ble åpenbart for dem at det ikke var seg selv, men oss de tjente med dette [profetiene]” (1. Pet. 1. 12)
Fascinerende! Gud inspirerte profetene på en slik måte at deres budskap var relevant for deres samtidige – men først og fremst skrev profetene for vår skyld, som lever i de siste tider. Hvis vi griper Guds Ord i tro, kan vi sette vårt navn i Israels sted.
”For vi er alle Guds barn ved troenpå Kristus Jesus. For så mange av dere som ble døpt til Kristus, har ikledd dere Kristus. Her er verken jøde eller greker,verken trell eller fri,verken mann eller kvinne. For dere er alle én i Kristus Jesus. Og dersom dere tilhører Kristus, da er dere Abrahams ætt og arvinger i følge løftet.” (Gal. 3: 26-29)
De Gammeltestamentlige Skriftene er definitivt for oss. Vi må trenge under overflaten, for å hente fram de dype, skjulte skattene og sette dem i ramme av endetidens begivenheter, slik de er harmonisk framstilt gjennom helheten i Den Hellige Skrift.
Slående paralleller kan trekkes til vår egen tid: Vi er oppfordret til å bygge et åndelig tempel for Herren. Først og fremst ved selv å være en stabil og levende byggestein i dagens samfunn, og ved å være med å bygge opp Herrens menighet – de som tilber Ham i ”ånd og sannhet” (Joh. 4. 23):
”Når dere kommer til Ham som er Den levende stein… da blir også dere, som levende steiner, bygd opp til et åndelig hus, et hellig presteskap, til å bære fram åndelige offer, som er til behag for Gud ved Jesus Kristus.” (1. Pet. 2. 4-5)
”Dere er bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, og Jesus Kristus Selv er hoved-hjørnesteinen. I Ham blir hele bygningen føyd sammen, og den vokser til et hellig tempel i Herren. I Ham blir også dere bygget opp sammen med de andre til en bolig for Gud i Ånden.” (Ef. 2: 20-22)
Jesus er grunnvollen vi må bygge vårt liv på. Han er den som ”har begynt den gode gjerning” i oss. Paulus sier at Han også ”vil fullføre den inntil Jesu Kristi dag” (Fil. 1. 6).
Serubabel, som var en av hovedpersonene i.f.b. med oppbyggingen av Jerusalem, framstår som et forbilde på Jesus. I Haggai 2. 20-21 blir han kalt Herrens utvalgte, Min tjener og signetring. Vi finner ham igjen i slektsregisteret i det første kapitlet i Matteusevangeliet. Han var en av Messias’ forfedre. Akkurat som David, blir han brukt som et forbilde på Messias. Sakarja skriver at ”Serubabel har lagt grunnvollen” til tempelet. ”Med sine hender skal han også fullføre det”, legger han til (Sak. 4. 9). I det Nye Testamentet kalles Jesus ”troens opphavsmann og fullender”. Vi er Herrens tempel (1. Kor. 3. 16-17). Akkurat som Jesus ledet gjenopprettelsen av tempelet på Sakarjas tid, kan Han ”med sine hender” – sårmerkene som er bevis for Hans sonoffer – gjenopprette oss til å gjenspeile Guds herlighet, som ble tapt på grunn av synden (Rom 3. 23; 2. Kor. 3. 18). Herren er ivrig etter å oppfylle Sitt løfte på oss: ”Han som har begynt den gode gjerning i dere, vil fullføre den inntil Jesu Kristi dag.” (Fil. 1. 6).
”Se Mannen, Spiren er Hans navn!… Han skal bygge Herrens tempel.” (Sak. 6. 12)
Hvem er denne Spiren? Jesaia gir oss svaret gjennom sin kjente Messianske profeti:
”En kvist skal skyte opp fra Isais stubb, en Spire fra hans røtter skal bære frukt. Herrens Ånd skal hvile over Ham, visdoms og forstands Ånd, råds og styrkes Ånd, Ånden som gir kunnskap og frykt for Herren… Isais Rot skal stå som et banner for folkene. Til Ham skal hedningefolkene søke, og Hans hvilested er herlighet.” (Jes. 11. 1-10)
Her er det nevnt sju ånds-karakteristikker som skal hvile over Messias. Vi vender tilbake til Sakarja igjen – og forundres over hvordan de profetiske skriftene harmonerer og utdyper hverandre:
”Jeg fører fram Min Tjener, Spiren. For se… På denne ene steinen er det sju øyne… De er Herrens øyne, som farer over hele jorden.” (Sak. 3. 8-9; 4. 10)
Åpenbaringsboken utdyper dette ytterligere:
”Og jeg så, og se, midt foran tronen og iblant de fire livsvesener, og midt iblant de eldste, stod et Lam, som om det var slaktet. Det hadde sju horn og sju øyne, som er de sju Guds ånder, sendt ut over hele jorden.” (Åp. 5. 6)
Hvem er Spiren? Den Levende Stein, Hjørnesteinen (1. Pet. 2. 4-6), Lammet som ble slaktet fra verdens grunnvoll ble lagt (Åp. 13. 8; Joh. 1. 29) – Jesus Kristus, Frelseren!
Ved å ta utgangspunkt i gjenoppbyggelsen av Jerusalem, viser Sakarja oss hen til vår tros opphavsmann og fullender – Jesus. Boken fører helt fram til den endelige gjenopprettelsen av Guds tempel og Hans stad – det Nye Jerusalem – de frelstes evige hjem:
”Juble og gled deg, du Sions datter! For se, Jeg kommer, og Jeg skal bo midt iblant deg, sier Herren… Jerusalem skal kalles Sannhetens stad, hærskarenes Herres berg, Det hellige berget… Aldri mer skal noen undertrykker komme over dem, for nå vokter Jeg dem med Mine Egne øyne… Herren skal være Konge over hele jorden… Jerusalem skal være bebodd i trygghet… For Jeg, sier Herren, skal Selv være en mur av ild hele veien rundt, og Jeg skal Selv være herligheten midt i den.” (Sak. 2. 14; 8. 3; 9. 8; 14. 9; 14. 11; 2. 9)
Alle som ”elsker sannheten” (Sak. 8. 19) er med på denne gjenopprettelses-prosessen. Guds rike begynner ”inne i oss” (Luk 17. 21) ved at vi slipper Jesus til i våre liv. Dette er begynnelsen på gjenopprettelses-prosessen – vandringen som vil fortsette inn i evigheten. Hvis vi begynner denne vandringen med Kristus nå, vil vi være klare når ”Herren Gud skal blåse i basunen” (Sak. 9. 14) for å samle Sine utvalgte til Sin Fars hus og evige rike.
Herren drar til side framtidens forheng, og åpenbarer at ”selv langt borte fra skal de komme og bygge Herrens tempel” (Sak. 6. 15). Herren vil også åpenbare seg for dem som ikke har kjent Ham:
”Så sier hærskarenes Herre: Folk skal ennå komme… De som bor i den ene byen skal gå til den andre og si: ”La oss gå for å be om nåde for Herrens åsyn, ja, for å søke hærskarenes Herre. Også jeg selv vil gå.” Ja, mange folk og sterke folkeslag skal komme for å søke hærskarenes Herre i Jerusalem, og for å be om nåde for Herrens åsyn.” (Sak. 8. 20-22)
Guds folk vil stråle ut Hans karakter – og mennesker vil bli dratt til Jesus og Hans sannhet. Sakarja beskriver så levende hvordan de ivrig vil gripe fatt i Guds folk og utbryte: ”La oss få gå med dere, for vi har hørt at Gud er med dere.” (Sak. 8. 23)
Gjennom Sakarjas bok legger vi merke til byrden profeten har for sitt folk. Israel har blitt mektig ydmyket – deres stolthet har blitt lagt i grus, og de har måttet underkaste seg hedningfolk. Israels framgang som nasjon var ment å bidra til å opphøye Guds navn blant verdens nasjoner. Men i tider med framgang og nasjonal optimisme, glemte de sin Skaper. Derfor måtte Herren ydmyke dem. I det første kapitlet er vi vitne til en samtale himmelske vesener imellom. Herren bringer ”gode og trøstende ord”(Sak 1. 13). Han ser med medlidenhet på Sitt nedtrampede folk – de har blitt foraktet, anklaget og ydmyket. De nasjonene som Herren har brukt for å ydmyke dem, har hevet sitt hovmodige hode. Herren vil kjempe for Sitt folk – Han vil føre dom, og rettferdiggjøre både Sitt folk og Sitt Eget rykte gjennom dommen.
”Med stor nidkjærhet er Jeg nidkjær for Jerusalem og Sion. Med stor vrede er Jeg vred på de folkeslagene som lever i trygghet… Herren skal igjen trøste Sion og igjen utvelge Jerusalem.” (Sak. 1. 14-17)
”Det skal skje: Slik som dere var en forbannelse blant folkeslagene, Judas hus og Israels hus, slik skal Jeg frelse dere, og dere skal være en velsignelse. Frykt ikke, la deres hender være sterke.” (Sak. 8. 13)
Herren vil straffe dem ”som lever i trygghet” og ”er så veldig vise [selvkloke]” (Sak. 9. 1), men som forakter Hans ydmykede folk. ”Jeg skal svinge Min hånd mot dem”, sier Herren – og legger til med kjærlig ettertrykk: ”For dem som rører ved dere, rører ved [Min] øyenstein.” (Sak. 2. 13, 12)
Herren ønsker å samle Sitt folk og skille dem fra alt som er urent og her en nedbrytende innflytelse på dem. Samlingen skjer på tvers av nasjonalitet og merkelapper: ”Mange folkeslag skal slutte seg til Herren på den dagen, og de skal bli Mitt folk.” (Sak. 2. 15) Men Babylons ideologi – som står for forvirring og opprør mot Gud – må de vende seg ifra:
”Å, å! Flykt bort fra landet i Nord, sier Herren… Å, Sion! Røm av sted, du som bor sammen med Babylons datter.” (Sak. 2. 10-11)
All urettferdighet skal til slutt ”fortæres av ilden” (Sak. 9. 4), men Herren kaller Sin rest ut fra en mørk og ond verden. ”Dette er hva dere skal gjøre”, sier Herren,
”Hver og en skal tale sannhet med sin neste. I deres porter skal dere felle sanne dommer som skaper fred. Ingen av dere må tenke ut ondt mot sin neste i sitt hjerte. Elsk ikke falsk ed! For det er alt dette Jeg hater, sier Herren… Elsk derfor sannheten og freden!” (Sak. 8. 16-19)
Dette er betingelser som gis for å være en del av gjenopprettelsen av Herrens rike. Denne dyrebare ”resten som blir igjen, skal tilhøre vår Gud” (Sak. 9. 7).
Dommen er et sentralt tema i Sakarjas bok. Stadig vekk tar Gud visuelle og grafiske framstillinger i bruk – mål og vekt står sentralt. Herren måler og veier Sitt folk. Gjennom dommen vil Han frikjenne dem som har satt sin lit til Ham, mens de som i hovmod har ringeaktet og anklaget både Hans navn og Hans folk, vil få sin rettferdige dom.
I det andre kapitlet får vi se mannen ”med en målesnor i hånden”, som går for å ”måle Jerusalem” (Sak. 2. 5-6) Vi blir minnet om andre profetiske skrifter, som beskriver undersøkelses-prosessen som vil finne sted innen Jesus kommer igjen: ”Se, Jeg senker en loddsnor midt ned iblant Mitt folk Israel” (Amos 7. 8), er Herrens budskap til Amos. ”Jeg skal gjøre rett til målesnor og rettferdighet til loddsnor” (Jes. 28. 16), sier Herren gjennom Jesaia. Idet han beskriver de avsluttende scener før Jesu gjenkomst, utbryter Sefanja: ”Men Herren er i Sitt hellige tempel… Han står der og måler jorden” (Sef. 2. 20; 3. 6).
I det Nye Testamentets høyst profetiske bok, Johannes’ åpenbaring, får Johannes det samme oppdraget som mannen i Sakarjas bok:
”Så ble det gitt meg et rør av siv, som lignet en målestav. Og engelen stod fram og sa: ”Stå opp og mål opp Guds tempel, alteret og dem som tilber der.” (Åp. 11. 1)
Åpenbaringsboken setter denne begivenheten i tidsperspektiv. Når vi studerer rammen rundt dette verset, oppdager vi at vi befinner oss ”endetiden” – like før Jesus kommer igjen. (Dette er et studie i seg selv. Ta kontakt hvis du ønsker mer informasjon!) Vi lever nå i dommens tid. Herren arbeider med Sitt folk, for å justere deres karakter slik at den er rettlinjet etter målesnoren. ”Jeg skal gjøre rett til målesnor og rettferdighet til loddsnor” (Jes. 28. 16). ”Alle Dine bud er rettferdighet” (Salm. 119. 172). Guds bud er målestokken i dommen – de er et uttrykk for Hans karakter.
”Frykt Gud og hold Hans bud, dette gjelder alle mennesker. For Gud skal føre hver gjerning fram for dommen, sammen med alt det skjulte, enten det er godt eller ondt.” (Fork. 12. 13-14)
Gjennom dommen vil de som velger rettferdighetens vei bli renvasket fra alle anklager og beskyldninger som mennesker og onde makter har rettet mot dem. Gud eget navn vil bli rettferdiggjort – og all urettferdighet og ondskap vil få sin rettferdige dom og utslettelse.
”Det står fast at Gud er sannferdig, men hvert menneske er en løgner. Som det står skrevet: For at du skal bli rettferdiggjort i Dine ord, og kan vinne seier når Du dømmer.” (Rom. 3. 4)
Messias – Frelseren – har en sentral plass igjennom hele Sakarjas bok. Gjennom billedlige fremstillinger og sentrale personligheter, som Serubabel og Josva, får vi et innblikk i Jesu misjon. Frelseshistorien er malt i vakre farger fra begynnelse til slutt.
Sakarjas’ bok åpenbarer hele forløpet i Frelsesplanen:
Rådet til fred
Frelsesplanen var ikke en spontan nødløsning som ble oppfunnet idet uhellet skjedde og synden var en realitet. Det kom ikke som et sjokk og en overraskelse på Gud at menneskeheten falt i synd. Elohim – den tidløse Gud – så enden fra begynnelsen. Han visste at ved å gi skapningene Sine fri vilje, ville muligheten alltid være til stede for at de ville velge å være ulydige mot Ham. Han visste at det ville skje på planeten jorden. Synden ville oppstå og Gud ville tillate at den fikk utvikle seg. Den Allmektige Gud hadde makt til å gjøre det umulig for skapningene å synde – eller Han kunne utslette synden og synderne ved et knips. Men det ville gjenspeile tvungen lydighet og mekanisk underkastelse, heller enn kjærlighet og muligheten for valg. Gud begrenset Sin Allmakt ved å gi skapningene fri vilje. Gud tillot synden å utvikle seg og blomstre i all sin heslighet. Samtidig la Han ned en plan for hvordan Han kunne redde verden, og bringe universet tilbake til sin opprinnelige harmoni. Gjennom evighet ville universet da være sikret mot nye opprør – for alle hadde vært vitne til kontrastene og elendigheten som synden førte med seg.
Faderen og Sønnen la frelsesplanen før synden var en realitet. ”Mellom dem begge skal det være et råd til fred” (Sak. 6. 13). Jesus er ”Lammet som ble slaktet fra verdens grunnleggelse” (Åp. 13. 8). Han ble utsett ”på forhånd, før verdens grunnleggelse” (1. Pet. 1. 20) til å bære verdens synd og gi Sitt liv som et offer i syndernes sted.
Jesu første komme
Fremtiden åpner seg for Sakarjas indre blikk idet han utbryter:
”Fryd deg stort, Sions datter! Bryt ut i jubel, Jerusalems datter! Se, din konge kommer til deg. Han er rettferdig og kommer med frelse, ydmyk og ridende på et esel, en eselfole.” (Sak. 9. 9)
Han får se hvordan rådet til fred utspiller seg i Messias’ misjon. Universets Konge ydmyker Seg og kommer med frelse til den fortapte planeten. ”Ridende på et esel, en eselfole”. Vi minnes evangelienes skildring av Jesu inntog i Jerusalem – som innledet de siste avgjørende scenene i Hans liv:
”Dagen etter var en stor folkemengde kommet til høytiden. Da de hørte at Jesus var på vei til Jerusalem, tok de grener av palmetrær og gikk ut for å møte Ham, og de ropte: Hosianna! Velsignet være Han som kommer i Herrens navn! Israels Konge! Da Jesus hadde funnet et ungt esel, satte Han seg på det, slik det er skrevet: ”Frykt ikke, Sions datter. Se, din Konge kommer, sittende på en eselfole.” Disiplene hans forstod ikke alt dette til å begynne med. Men da Jesus var herliggjort, husket de at alt dette var skrevet om Ham…” (Joh. 12. 12-16)
Jesu offer
Idet Frelseren fornedret Seg Selv, og kom for å redde de dødsdømte Skapningene Han elsket så høyt, opplevde Han en skremmende likegyldighet og forakt. Israel var forvaltere av de hellige Skrifter, og de roste seg av å være Skriftens fortolkere. Men deres øyne var forblindet av hovmod. De fokuserte på profetiene som forutsa Messias herlighet, Hans kongelige makt, utfrielsen fra fiendens undertrykkelse og gjenopprettelsen av det evige riket – men de overså lidelses-kapitlet som lå til grunnlag for den endelige gjenopprettelsen. De lukket sine øyne for korset, som kom før kronen. Til minste detalj oppfylte de profetiene, ved å påføre Jesus den lidelsen som var forutsagt. Herlighetens Herre – foraktet, hånet og drept av dem Han kom for å frelse: En sår og hjerteskjærende gjengjeldelse av kjærlighet – så grenseløs og dyp. Hvilken verdi satte de på Frelseren?
”Så veide de opp tretti sølvstykker som prisen for Meg. Herren sa til meg: ”Kast dem bort til pottemakeren”, sølvstykkene som er den herlige verdien de verdsetter meg til. Så tok jeg de tretti sølvstykkene og kastet dem inn i Herrens hus til pottemakeren.” (Sak. 11. 12-13)
En slående, men tragisk, forutsigelse av forræderen Judas’ historie:
”En av de tolv, han som ble kalt Judas Iskariot, gikk da til yppersteprestene og sa: ”Hva vil dere gi meg hvis jeg overgir Ham til dere?” Og de telte opp tretti sølvpenger til ham. Og fra den tid så han etter en anledning til å forråde Ham… Og mens Han [Jesus] ennå talte, se, da kom Judas, en av de tolv, og med ham en stor folkeskare med sverd og stokker fra yppersteprestene og folkets eldste. Han som forrådte dem hadde gitt dem et tegn og sagt: ”Den Jeg kysser, Han er det. Grip Ham!” Straks gikk han bort til Jesus og sa: ”Vær hilset, Rabbi!” Og han kysset Ham. Men Jesus sa til ham: ”Venn, hvorfor er du kommet hit?” Så kom de fram og grep Jesus og tok Ham til fange… Da Judas, han som hadde forrådt Ham, så at Jesus var blitt dømt, angret han og gikk tilbake til yppersteprestene og de eldste med de tretti sølvpengene. Og han sa: ”Jeg har syndet ved å forråde uskyldig blod.” Og de sa: ”Hva angår det oss? Det er din sak.” Da kastet han sølvpengene inn i tempelet og gikk så bort og hengte seg. Men yppersteprestene tok sølvpengene og sa: ”Det er ikke tillat å legge dem i tempelkisten, for dette er blodpenger.” Og de rådslo sammen og kjøpte så pottemakerens åker for pengene…” (Matt. 26. 14-16; 47-50; 27: 3-7)
Det var ikke bare forrederen Judas som sviktet sin Herre i krisetimen.
”Våkn opp, sverd, mot Min Hyrde, mot Mannen, Min Nærmeste, sier hærskarenes Herre. Slå Hyrden, og sauene skal bli spredt. Men Jeg skal vende Min hånd tilbake over de små” (Sak. 13. 7).
Idet Jesus er på vei med sine disipler til Sin sjelekamp i Getsemane hage, siterer han Sakarja og sier: ”I denne natt kommer dere alle til å ta anstøt av Meg” (Matt. 26. 31). Det var hardt å bli sviktet av sine nærmeste, og kjempe den avgjørende kampen alene, men Jesus så fram til belønningen:
”Jeg skal vende Min hånd tilbake over de små” (Sak. 13. 7).
”Og Jeg, når Jeg blir løftet opp fra jorden, skal Jeg dra alle til Meg” (Joh. 12. 32).
”Fordi Hans sjel har hatt møye, skal Han se det og mettes. Ved at de kjenner Ham skal Min rettferdige Tjener rettferdiggjøre mange, for Han har båret deres misgjerninger ” (Jes. 53. 11)
Ved Sitt dyrebare blod, kjøpte Jesus menneskene fri fra syndens fengsel og dødens lønn – Han ga dem håp og tilbud om evig liv:
”Også du, på grunn av ditt paktsblod, skal Jeg sette dine fanger fri fra brønnen der det ikke finnes vann. Vend tilbake til festningen, dere fanger som har håp.” (Sak. 9. 11-12)
”På den dagen skal en kilde bli åpnet… en kilde mot synd og urenhet” (Sak. 12. 13).
Jesus tilbyr å ta vår død, hvis vi vil velge å leve Hans liv. Han har tilveiebrakt full renselse og kraft til et rent liv i seier.
Jesu prestetjeneste
Jesus tilveiebrakte ikke bare frelsens offer – Han gjør stadig tjeneste for oss i himmelens helligdom:
”Vi har en slik Yppersteprest som satte seg ved høyre side av Majestetens trone i himlene, en Prest i helligdommen og i det sanne tabernaklet som Herren har reist, og ikke et menneske.” (Heb. 8. 1-2)
Jesus er vår Yppersteprest, vår Dommer og Forsvarer – Han lever alltid for å gå i forbønn for oss (Heb. 7. 25). På grunn av paktsblodet gjør Han soning for våre synder, Han tar imot våre bønner som stiger opp som røkelse i himmelens helligdom, og Han sliper oss til så vi kan bli passende steiner i Hans hellige tempel.
”Se Mannen, Spiren er Hans navn! Fra stedet under Seg skal Han skyte opp, og Han skal bygge Herrens tempel. Ja, det er Han som skal bygge Herrens tempel. Han skal bære herligheten og skal sitte og herske på Sin trone. Han skal være prest på sin trone…” (Sak. 6. 12-13)
Jesus formaner og oppmuntrer
Sakarjas bok er full av løfter til styrke for den kristnes kamp. Herren åpenbarer Sin omsorg for Sitt folk gjennom både formaning og oppmuntring. Han vet at lydighet ligger til grunnlag for sann lykke og en framtid i Herrens rike – og Han kaller Sitt folk til omvendelse:
”Vend om til Meg, sier hærskarenes Herre, så skal Jeg vende om til dere… Vend om fra deres onde ferd og deres onde gjerninger!” (Sak. 1. 3-4)
Ydmykelse og vanære har rammet Guds folk fordi de har vendt seg bort fra Ham:
”Ja, de gjorde sitt hjerte hardt som flint, og de ville ikke høre på loven og de ordene som hærskarenes Herre sendte ved Sin Ånd gjennom de tidligere profetene. Derfor kom det stor vrede fra hærskarenes Herre.” (Sak. 7. 12)
Herren elsker oss. Han vet at synden bare bringer smerte og lidelse. Lydighetens vei bringer derimot lykke, framtid og håp. Som en god Hyrde ønsker Jesus å oppdra oss og lede oss på rettferdighetens vei. ”Så røktet jeg saueflokken, særlig de mest elendige i flokken” (Sak. 11. 7), sier Han. Når fjell av utfordringer møter oss, og vi føler oss maktesløse, oppmuntrer Herren oss:
”Ikke ved makt og ikke ved kraft, men ved Min Ånd sier hærskarenes Herre. Hvem er du, du store fjell? Bli til en slette…!” (Sak. 4. 6-7)
”Så skal Jeg styrke dem i Herren, og i Hans navn skal de vandre, sier Herren.” (Sak. 10. 12)
”De skal stride fordi Herren er med dem.” (Sak. 10. 5)
Jesus dømmer og frikjenner
Vi har allerede sett på hvordan dommen står sentralt i profeten Sakarjas’ bok. Jesus arbeider fram imot frelse. For at Han kan ta Sitt folk hjem til Seg på et rettferdig grunnlag, må imidlertid all synd og urenhet renses bort fra deres liv. Synd setter nemlig skille mellom oss og Gud (Jes. 59. 2). ”Gud er en fortærende ild” ovenfor synd (Heb. 12. 29), og intet urent vil komme inn i den Hellige Staden (Åp. 21. 27). Gud tar ikke sjansen på at universets harmoni skal ødelegges nok en gang. Med andre ord arbeider Gud fram mot dommen med å rense Sitt folk:
”Jeg skal lutre dem slik sølv blir lutret, og prøve dem, slik gull blir prøvd. De skal påkalle Mitt navn, og Jeg skal svare dem. Jeg skal si: ”Dette er Mitt folk.” Hver av dem skal si: ”Herren er min Gud.” (Sak. 13. 9).
Denne prosessen er ofte smertefull. Herren sliper bort ujevnhetene i vår karakter – selvet, som stritter fram. Han ønsker å gjøre oss til edelsteiner, som kan gjenspeile Hans bilde. Han lar oss gå igjennom lidelsens og prøvelsens ild. Han renser oss som sølv og gull. Intenst stirrer Han inn i flammen, inntil Han kan se Sitt eget bilde gjenspeilet.
I Sakarja 3, er Guds folk framstilt i person av Josva. Den Onde retter sine anklager mot Guds øyestein. Gud vil rettferdiggjøre og frikjenne Sitt folk gjennom dommen. Han kommer med en sterk refs til anklageren:
”Herren refse deg, Satan! Herren refse deg, Han som har utvalgt Jerusalem. Er ikke denne mannen en rykende brann som er revet ut av ilden?” (Sak. 3. 2)
Skriften sier videre at ”Josva var kledd i skitne klær, og han stod for Engelens åsyn.” (Sak. 3. 3) Den Onde peker på vår synd og skittenhet og sier: ”Se, disse er ikke verdige til å komme inn i Ditt rike. Jeg ble stengt ute på grunn av synd og overtredelse av Din lov. Dine bekjennende etterfølgere er også syndere – Din lov kan ikke overholdes.” Gud, Hans lov, Hans styresett og Hans folk sitter på anklagebenken. Vi står rettmessig dødsdømt. Vi er blitt tilsølet av synd – men Jesus tilbyr renselse:
”Han tok til orde og sa til dem som stod foran hans åsyn: ”Ta av ham de skitne klærne. Til Josva sa Han: ”Se, Jeg har tatt din misgjerning bort fra deg. Jeg skal kle deg i høytidsskrud.” (Sak. 3. 4)
Jesus har betalt vår dødsdom, Han er vår Dommer og Forsvarer. Han vitner for oss om at hvis vi er villige til å gjøre vår del, kan vi stole på at Han vil gjøre Sin del:
”Så vitnet Herrens Engel for Josva og sa: Så sier hærskarenes Herre: Hvis du vandrer på Mine veier, og hvis du holder Min befaling, da skal du også dømme Mitt hus og ha tilsyn med Mine forgårder. Jeg skal gi deg steder å vandre blant disse som står her” (Sak. 3. 6-7).
For de som legger sin synd på Jesus, er dommen en befriende begivenhet. Gjennom dommen blir de renvasket og frikjent fra alle beskyldninger fra ”brødrenes anklager”.
Verden på valg
Før den endelige avslutningen vil hele verden stilles på valg. Alle vil måtte ta standpunkt – ingen kan sitte på gjerdet. Herren kaller Sitt folk ut fra Babylons forvirring – denne verdens falske religionssystemer:
”Å, å! Flykt bort fra landet i Nord, sier Herren… Å, Sion! Røm av sted, du som bor sammen med Babylons datter.” (Sak. 2. 10-11)
Splittelse og samling griper inn i hverandre. På samme tid som Gud løsriver Sine trofaste og skiller dem fra forførelsens grep, samler Han dem i Sin flokk:
”Mange folkeslag skal slutte seg til Herren på den dagen, og de skal bli Mitt folk.” (Sak. 2. 15)
Denne dyrebare ”resten som blir igjen, skal tilhøre vår Gud” (Sak. 9. 7). Som svar på deres bønn, vil Han sende dem ”senregnet” – velsignelsens ”byger av regn” (Sak. 10. 1). ”Jeg [skal] utøse nådens og bønnens Ånd” (Sak. 12. 10), sier Herren. Akkurat som på Pinsefestens dag (Ap. Gj. 2), vil Herren på nytt utøse Sin Ånd på en mektig måte, så Hans høst kan modnes og bli klar til å høstes inn (Jak. 5. 7-8).
Fra Prest til Konge
Når høster er moden – når Jesu karakter gjenspeiles i Hans etterfølgere – vil Han ”reise seg og komme ut fra Sin hellige bolig” (Sak. 2. 17). Da er alles skjebne avgjort. Befalinger lyder:
”Den som gjør urett, la ham fortsatt gjøre urett! Den som er uren, la ham fortsatt være uren! Den som er rettferdig, la ham fortsatt være rettferdig! Den som er hellig, la ham fortsatt være hellig!” (Åp. 22. 11).
Jesus går ikke lenger i forbønn. Han har avsluttet Sin rolle som prest og Mellommann. Han tar av Sin prestedrakt, og blir kronet som ”kongenes Konge og herrenes Herre” (Åp. 19. 16). Herrens utvalgte – gullet og sølvet Han har renset og foredlet, de Han har frikjøpt fra syndens fangenskap – vil utgjøre Hans krone:
”Ta bare imot gavene fra de bortførte… Ta bare imot sølvet og gullet og lag kroner! Du skal sette dem på hodet til…ypperstepresten” (Sak. 6. 10-11)
”Herren deres Gud skal frelse dem på den dagen, som flokken av Hans folk. For de skal være som juvelene i en krone, de skal stråle over Hans land” (Sak. 9. 16)
Utfrielsen og tusenårsriket
”Da skal Herren vise Seg over dem, og Hans pil skal skyte fram som lynet. Herren Gud skal blåse i basunen, og dra ut med storm fra sør… Herskarenes Herre skal verne dem… Herren deres Gud skal frelse dem.” (Sak. 9. 14-16)
Jesu’ gjenkomst har vært de troendes håp gjennom årtusener. I mørke stunder har Herrens løfte vært deres glede og lyse håp:
”Juble og gled deg, du Sions datter! For se, Jeg kommer…” (Sak. 2. 14).
Johannes henter sin terminologi fra Sak. 12. 10 idet han utbryter:
”Se, Han kommer med skyene, og hvert øye skal se Ham, også de som gjennomboret Ham. Og alle jordens folkestammer skal jamre seg over Ham. Ja, Amen.” (Åp. 1. 7)
Jesus tar med Sitt folk til himmelens herlige boliger – stedet Han har beredt for dem (Joh. 14. 1-3).
Skriften forteller at de frelste vil være hos Jesus i himmelen i 1000 år (Åp. 20. 4+6). Idet Jesus forenes med Sitt folk i de evige boliger, vil det være dem til stede som ikke har hatt tilgang til Guds Ord, og ikke har blitt kjent med frelses-planen (Rom. 2:13-16). Kunstnere har forsøkt å framstille denne scenen, idet et lite barn stikker pekefingeren mot Jesu naglemerker og ser inn i Frelserens ansikt med spørrende øyne: ”Hva har skjedd med hånden din?” Scenen er hentet fra Sakarjas bok: ”Om noen sier til ham: ”Hva er disse sårene i hendene dine?”, da skal han svare: ”Jeg ble slått i huset til mine elskere.” Gripende svar – så hjerteskjærende utenkelig og likevel så troverdig og sant. Frelsesplanen i en setning: De Jeg elsket høyere enn noe annet, og ga avkall på alt for å frelse – de naglet meg til korset. Men slik ble veien åpnet for at du kan være evig Min…
Det Nye Jerusalem
Etter de tusen år er omme, beskriver Sakarja hvordan Jesus vil komme tilbake til jorden med de hellige:
”På den dagen skal Hans føtter stå på Oljeberget… Oljeberget skal revne i to, fra øst til vest, så det blir en meget stor dal… Slik skal Herren min Gud komme, og alle de hellige med Deg. På den dagen skal det skje: Det skal ikke være noe lys. Himmellysene skal forsvinne. Det skal være en eneste dag, som er kjent av Herren – det skal verken være dag eller natt – men ved kveldstid skal det skje at det blir lys. På den dagen skal det skje at levende vann strømmer ut fra Jerusalem… Herren skal være Konge over hele jorden. På den dagen skal det være slik: ”Herren er én, og Hans navn er ett… Jerusalem skal bli opphøyet… Jerusalem skal være bebodd i trygghet.” (Sak. 14. 4-11)
Århundrer senere beskriver Johannes med hellig henrykkelse den samme scenen:
”Og jeg så en ny himmel og en ny jord, for den første himmel og den første jord var blitt borte, og havet er ikke mer. Og jeg, Johannes, så den hellige Staden, Det nye Jerusalem, komme[r] ned fra Gud ut fra himmelen, gjort i stand som en brud smykket for sin brudgom. Og jeg hørte en røst fra himmelen som sa: ”Se, Guds bolig er hos menneskene, og Han skal bo hos dem, og de skal være Hans folk. Gud selv skal være hos dem og være deres Gud. Og Gud skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller gråt eller smerte skal være mer, for de første ting er blitt borte…Og Staden har ikke bruk for solen eller månen til å skinne i den, for Guds herlighet opplyste den. Lammet er dens lys… Natt skal ikke være der… Og Han viste meg en ren elv med livets vann, som funklet som krystall, og som strømmer ut fra Guds og Lammets trone.” (Åp. 21. 1 – 22. 1)
Det ondes utslettelse
De som ikke har tatt imot Jesu kjærlige tilbud om frelse, ser det herlige hjemmet de har gått glipp av. Frykt og fortvilelse griper dem – og i et siste krampetrekk bestemmer de seg for å innta byen med makt. Folkeslagene vil samle seg til ”krig mot Jerusalem” (Sak. 14. 2) Frelseren har innbudt dem gjentatte ganger, men hver gang har de avslått Hans innbydelse. Nå når det er for sent, forstår de hva de har gått glipp av. Men slaget er dømt til å mislykkes. Profetiene vitner imot deres angrep.
”På den dagen skal Herren verne dem som bor i Jerusalem… Alle som vil løfte den bort, skal sannelig bli flerret opp, selv om alle jordens folkeslag er samlet mot den… Da skal Herren gå ut og stride mot disse folkeslagene, slik Han strider på stridens dag… På den dagen skal Jeg gjøre Judas ledere lik et ildkar i vedstabelen og lik en brennende fakkel mellom kornbåndene. De skal fortære alle folkene omkring på høyre og venstre side… Jeg søker å ødelegge alle folkeslagene som kommer imot Jerusalem.” (Sak. 12. 8; 12. 3; 14. 3; 12. 6; 12. 9)
Åpenbaringsboken setter Sakarjas skildring i ramme. Vi får vite at:
”de andre døde [de som ikke ble vekket opp og opprykket til himmelhjemmet ved Jesu gjenkomst] ble ikke levende igjen før de tusen år var omme” (Åp. 20: 5)
I løpet av de tusen år har Satan vært bundet av omstendighetene idet han ikke har hatt noen å forføre, men:
”når de tusen år er omme, skal Satan slippes fri fra sitt fengsel. Og han skal gå ut g forføre folkeslagene som er ved de fire verdenshjørner, Gog og Magog, for å samle dem sammen til strid. Tallet på dem er som havets sand. De drog opp på jordens høyslette og omringet de helliges leir og den elskede Staden. Og ild falt ned fra Gud fra himmelen og fortærte dem. Djevelen, som forførte dem, ble kastet i sjøen med ild og svovel… Dette er den annen død. Og hver den som ikke ble funnet innskrevet i Livets bok, ble kastet i ildsjøen.” (Åp. 20. 7-15)
Det onde vil bli endelig utslettet.
Sakarjas bok leder fram til den endelige gjenopprettelsen. Ingen mørk flekk vil skjemme universets harmoni. Syndens drama har blitt fullstendig utspilt, og dens konsekvenser er blitt åpenbart for alle. Gud har blitt rettferdiggjort – kjærligheten har vunnet. Gjennom alle evigheter kan Guds folk leve i fullkommen lykke, fred og trygghet:
”Aldri mer skal noen undertrykker komme over dem, for nå vokter Jeg dem med Mine Egne øyne.” (Sak. 9. 8) ”Jerusalem skal ligge som et åpent land… For Jeg, sier Herren, skal være en mur av ild hele veien rundt, og Jeg skal Selv være herligheten midt i den.” (Sak. 2. 8-9)
”Jerusalem skal kalles Sannhetens stad, hærskarenes Herres berg, Det hellige berget… De skal være Mitt folk, og Jeg skal være deres Gud, i sannhet og rettferdighet.” (Sak. 8. 3, 8)